Store Dyrhaugstind er den høyeste toppen i Dyrhaugstindane. Den er 2147 meter høy og har en primærfaktor på 420 meter. I slutten av oktober la min venn Gjert og jeg ut på klatretur for å oppleve en vintersolnedgang fra toppen av Store Dyrhaugstind, vel vitende om at vi måtte klatre ned igjen i stummende mørke. Vi ble ikke skuffet. Jeg forventet ikke at noen klatring skulle overgå opplevelsen av å klatre Store Skagastølstind. Kombinasjonen av fantastisk vær, spenningen ved å klatre en vinternatt og utsikten ga likevel Storen en real utfordring!
Soloppgang over Store Dyrhaugstind
Toppen er kjent for sin fantastiske utsikt mot Skagastølstindane, og da spesielt Storen i øst, Ringstind i sør og Austanbotntindane i vest. Når det er fint vær, kan panoramaet ta pusten fra en. Fra isbreer og innsjøer til tinder og bratte klipper – utsikten fra Store Dyrhaugstind kan ta pusten fra selv de mest erfarne Jotunheim-fantaster.
Se flere bilder i slutten av dette innlegget.
Forberedelser
Selve turen mot klatringen startet mandag morgen, men opplevelsen ble innledet med Ferdaråd søndag morgen, for å sikre at vi var helt enige om formål, forventninger, pakkelister og relevant informasjon i god tid før avreise. For meg tjener Ferdaråd to formål. Det skaper spenning under planleggingen og er et obligatorisk sikkerhetstiltak før enhver klatring eller alpin ekspedisjon.
Siden snø og is gjør enhver klatring enda mer komplisert, var vi helt enige om å reise (ultra)lett. Det betyr ett telt, ultralett utstyr og nøye vurdering av hvert enkelt element som skal kvalifisere til å bli med. Visse ting, som hjelm, tau, stegjern og førstehjelp, er absolutt obligatorisk. Like viktig er det å ha nok varme og tørre klær, et skikkelig oppvarmingssystem og vintertelt.
Ferdaråd
Hva: 2-dagers vinterklatring, om mulig om natten, til Store Dyrhaugstind. Start med dagslys på dag 1, og returner 2 timer før solnedgang på dag 2.
Hvem: Gjert og Gunnar. Gjert er min venn, mentor og IFMGA Tindevegleder fra Bre og Fjell.
Været: Prognosene viser minimalt med vind, overskyet med noe snø og temperaturer fra -6-8 °C på dagtid til -15 °C om natten.
Hvorfor: For klatreglede, for opplevelsen av en vinterklatring, og muligens også for opplevelsen av en nattklatring i svarteste mørke.
Hvordan: Slå basecamp på Nordre Dyrhaugstind (2153m) og fortsette videre til Store Dyrhaugstind med lettere sekk. Solnedgang på toppen, og retur med hodelykter.
Individuell utrustning: 50 l ryggsekk, maks 12 kg totalt, kun ull, ekstra lag.
Felles utstyr: Tau, telt, forankringssystemer, matlagings-, førstehjelps- og kamerautstyr.
Hele pakkelisten er/vil bli tilgjengelig i nedlastingsseksjonen.
Ut på tur: Vandring til Basecamp
Dyp snø og steinblokker på vei til Store Dyrhaugstind
Vi startet fra Turtagrø Hotel kl. 08.00 mandag morgen og gikk opp Skagastølsdalen til demningen før vi satte kursen videre vestover opp Dyrhaugsryggen. Naturen er fantastisk vakker, selv når værforholdene ikke er de beste. Underveis fikk vi øye på noen fjellharer, men de var for raske til å bli fanget på film. Jeg innså også at jeg ikke hadde festet lokket på bensinflasken til brenneren ordentlig. Dette var ikke bare upraktisk, men også ganske pinlig, ettersom teltet og soveposen nå var gjennomtrukket av en sterk bensinlukt. Ikke mitt beste øyeblikk.
Turen innebar en 1200 meter lang oppstigning til Nordre Dyrhaugstind, der vi planla å legge igjen telt og overnattingsutstyr. Vanligvis er ikke denne delen særlig anstrengende. Snø til over knærne og skjulte steinblokkene gjorde det imidlertid tungt. Vi måtte være svært forsiktige med hvert steg. En feil bevegelse kan bety at man treffer en skjult stein og risikerer å brekke ankelen eller beinet. For å unngå å bli for svette – selv ull blir kaldt når det er vått – holdt vi bevisst et lavt tempo. Målet var å holde en lav og jevn hastighet på rundt 3 km/t og ta mange pauser.
Til tross for nøye planlegging endte vi likevel opp med å svette mer enn forventet. Heldigvis hadde vi tatt med oss et komplett klesskift, en viktig forholdsregel for klatringen, for det viste seg å være en utfordring å unngå fuktighet helt.
På vei mot toppen: Den tekniske klatringen til Store Dyrhaugstind
Vertikal klatring mot Store Dyrhaugstind
Ettersom ett av våre uttalte mål med denne klatringen var å oppleve solnedgangen fra toppen, forankret og gravde vi ned overnattingsutstyret som telt, sovespose, mat og kjøkken ved Basecamp, og vi fortsatte med bare tau, stegjern, isøks og hjelm for å få maks ut av dagslyset.
I tillegg til tørre klær la vi også på noen ekstra lag, da vinter- og isklatring krever mye tålmodighet og tid for å sette trygge forankringspunkter under snøen og isen.
En av de viktigste grunnene til at jeg begynte med fjellklatring, var for å bli kvitt en ikke ubetydelig høydeskrekk. Så å krysse snø- og isdekte traverser med loddrette fall var ikke akkurat noe jeg gledet meg til. Men stegjernene gjorde jobben sin. Vi var også sikret med tau, så selv om et fall ville vært fryktelig vondt, ville det neppe vært dødelig. Den gode nyheten om høydeskrekk er at eksponeringsterapi virkelig hjelper. Den første fjellryggen var nervepirrende, men etter hvert ble det merkbart bedre. Da vi krysset dem igjen dagen etter, føltes det som en vanlig spasertur med formidabel utsikt.
På vei mot Store Dyrhaugstind
En av de største farene og utfordringene ved vinterklatring er å finne pålitelige sikringer under snø- og islag. Det er svært viktig å sørge for steiner brukt til fester faktisk er sikre, og ikke bare overfladisk frosset fast i underlaget.
Rutesetting er ikke spesielt vanskelig. Du følger bare ryggen sørover mot toppen. På den siste toppen kan du velge mellom å gå mot øst eller vest. Fra et klatreperspektiv er det relativt enkelt. Snøen og isen gjør det imidlertid mer komplisert både med tanke på sikring og fotfeste.
På vei ned i mørket: Nattlig retur til basecamp
Vinternattbestigning av Store Dyrhaugstind
På veien nedover tok vi en mer vestlig rute. Selv om hodelyktene våre lyste opp området godt, ble det betraktelig vanskeligere å klatre ned igjen i stummende mørke etter solnedgang. Den virkelige utfordringen var å finne ut hvilke fotfester som var til å stole på. Selv om klatretauet ville redusert faren ved et eventuelt fall betraktelig, ville det fremdeles gjort vondt og kunne forårsaket betydelig skade. Etter den første nedstigningen fra toppen er det et stykke som er relativt bratt og har få fotfester og sikringspunkter. Hodelyktene ga rikelig med lys og hadde mer enn nok batterikapasitet. Reservelyktene forble ubrukte.
Nattelt på Store Dyrhaugstind
Da solen gikk ned, sank temperaturen merkbart, og høytrykket sørget for skyfri himmel. Vi fikk se et måneskinnslandskap og en stjernespekket himmel. Å være over 2000 meter oppe og oppleve en så krystallklar natt var en opplevelse utenom det vanlige.
Å slå opp leir og få i gang Primus-brenneren føltes enkelt sammenlignet med nedstigningen i stummende mørke. Etter en såpass fysisk og følelsesmessig krevende opplevelse smakte en Real Field Meal som et skikkelig gourmet-måltid. På toppen av det hele fikk vi en fantastisk utsikt under en krystallklar og iskald himmel.
Dag to: Strålende soloppgang og en spektakulær tur hjem
Soloppgang ved Dyrhaugstindene
Det er et privilegium uten sidestykke å våkne opp i et telt på over 2000 meters høyde. Selv om det var litt kjølig i luften, var det vindstille, skyfri himmel og en vakker soloppgang. Det er noe ubeskrivelig med morgenlyset i fjellet, og denne morgenen kunne vi nyte det fra det øyeblikket vi åpnet teltåpningen.
Vi sikret oss med tau og stegjern for en rask tur tilbake over fjellryggen, men var droppet å klatre helt tilbake til toppen av Nordre Dyrhaugstind for å være sikre på at vi ville rekke tilbake til bilen i god tid før solnedgang. Det eneste problemet var at jeg hadde feil innstilling på Insta360 X3, noe som førte til at jeg mistet noen spektakulære opptak fra kryssingen av Dyrhaugsryggen.
Turen tilbake til bilen var passe lang, passe kjedelig, og passe fysisk krevende. Selv om vi bare gikk tilbake i egne spor, kjente vi godt at vi hadde gått 10km og 1200 høydemeter dagen før. Spesielt i knærne. Etterhvert minnet hvert eneste skritt oss om klatringen dagen før, men litt vondt i knærne var ikke på langt nær nok til å ødelegge den gode stemningen etter en vellykket topptur. På tross av litt vondt hist og her var dette et minne for livet som til fulle demonstrerte hvor herlig det er å pushe grenser i naturen.
Debriefing etter klatringen
Erfaringer
Forbi det første høydedraget mot Store Dyrhaugstind
Det er vel ganske åpenbart at den viktigste lærdommen er å dobbeltsjekke at bensinlokket er skrudd ordentlig igjen. Heldigvis ble bensinlukten borte etter noen dagers lufting, så det var ingen varig skade skjedd.
Det var uunværlig å ha med et ekstra skift med tørre klar å skifte til før vi begynte selve klatringen mot toppen. Ellers hadde vi blitt iskalde mens vi stod stille og lette etter gode sikringspunkter.
Avslutningsvis var en ultralett sekk ikke bare behagelig, men et viktig sikkerhetsmoment for å være så smidig som mulig i fjellet. Lett sekk var rett og slett et viktig sikkerhetsverktøy som reduserte risikoen for ankel- og kneskader betydelig, både under oppstigningen og nedstigningen.
De beste og vanskeligste delene av turen
Favorittene er definitivt traversen av Dyrhaugsryggen og å se solnedgangen på toppen. I ettertid var nok noe av det beste med turen det som var mest skremmende der og da: Nattklatringen ned fra toppen på is og løs snø. Det er rett og slett nesten uvirkelig godt å overvinne både høydeskrekk og gjennomføre noe som for bare et par år siden ville vært helt umulig.
Alpin utsikt over Skagadalen mellom Store Skagastølstind og Store Dyrhaugstind.
Den gnistrende soloppgangen morgenen etter var heller ikke verst.
Favorittutstyr
På hver eneste tur, klatretur eller skitur jeg går med Brynje Expedition Jacket, fristes jeg til å utrope den til favoritt. Den overgår til og med mine stadig økende forventninger. Den har mer enn nok ventilasjonsåpninger under armene, har alle de riktige lommene på de riktige stedene, og glidelåser som enkelt kan betjenes med hanskene på. Denne gangen går imidlertid prisen for turens absolutte favorittutstyr til vinterklatrestøvlene mine.
La Sportiva Nepal Cube fjellklatrestøvler.
Disse støvlene holder deg varm og tørr nærmest uansett værforhold. Vibram-sålene har et utrolig godt grep, og på is og snø kan man enkelt tråkke rett inni stegjernene uten vanskelige festesystemer. De er robuste arbeidshester du kan stole på under de mest ekstreme forhold i Norge.
Beskrivelse av ruten
Se nedlastingsseksjonen for GPX-løypen, eller Track Me for Garmin inReach-sporene.
Parker ved Turtagrø Hotel, og følg det stien inn i Skagadalen. Kryss bekken ved demningen og følg Dyrhaugsryggen hele veien opp til Nordre Dyrhaugstind, som er et utmerket sted for basecamp både sommer og vinter. For å maksimere dagslyset kan du grave ned eller feste overnattingsutstyret ditt der, og sikre deg med tau, stegjern, hjelm og isøks for å begi seg over Dyrhaugsryggen sørover. Selv om dette er en relativt enkel tur om sommeren, anbefaler jeg på det sterkeste å sikre med tau hvis det er glatt med snø og is.
Ruten gir seg selv helt til du når selve toppen av Store Dyrhaugstind. Vi klatret opp mot øst og brukte lang tid på å finne gode sikringspunkt. På vei ned igjen valgte vi den vestlige ruten, som var mer komplisert, men mindre farlig om natten.
Litt statistikk
Total stigning: 1318 m
Total nedstigning: 142
Min høyde over havet: 896m
Maks. høyde over havet: 2147 m
Total tid dag 1: 10h51m
Effektiv bevegelsestid: 2t10m
Gjennomshastighet: 1 km/t
Gjennomshastighet under bevegelse: 4,6 km/t
Maks. hastighet: 8 km/t
Bilder
Dessverre sluttet Insta360 å fungere. Vi fikk i hvert fall tatt noen skikkelige bilder med iPhonene. På grunn av temperaturen måtte Nikon Z 30 bli hjemme.
